Historien om Marmennell

Norges Dykkeforbunds logo består av halve hodet til en ”Marmennell” og halve hodet til en dykker. Dette symboliserer at dykkeren har påtatt seg å føre videre noen av de verdier ”Marmennellen” vernet om.


Hva er så en ”Marmennell”? Tidligere direktør for Norsk Sjøfartsmuseum, Svein Molaug, skrev følgende i 1968:

”Havet har alltid lokket på fantasien. På samme måte som bygdefolket før i tiden trodde på underjordiske, fantaserte folk langs kysten om vesener som bodde i sjøen. Havfruene er kanskje de mest kjente. Enkelte kunne fortelle at det var hele byer på bunnen av havet, der det var hus og kirker, og der var det slike herligheter at det glimtet i perler, sølv og gull. Folkene der hadde oftest andre skikker enn folk på land, men stort sett var de nokså like. Der var også havmenn, havhester og havdyr og alskens fabelvesener".


Nå er det slik i sagaverdenen at fortellingene legges oftest opp til det man er kjent med og lett kan forestille seg. I fiskermiljø var det før i tiden vanlig å høre om en liten mann som holdt til i sjøen langs kysten. Det er så mange låter rundt om båten når man ligger ute og fisker. Det klukker mot bordgangene, tauverket og blokkene gnisser, og sjøen selv kan ofte lage låter som man stusser ved. Kanskje var det den vesle mannen som puslet om båten. De kalte ham for marmennell. Mar betyr hav og mennell er en liten mann. Han hadde skjegg og var ganske kraftig bygget selv om han ikke var stort større enn et barn. Det hendte de kunne få ham i garnet, og da skulle de være gode mot ham, ellers kunne han føre ulykker på folk.

I Rogaland var det en fisker som fikk opp en marmennell. Den vesle fyren så litt frossen ut, så fiskeren tok ham med hjem. Marmennellen sa ikke et ord, men han begynte å bli urolig og ville ut til sjøen igjen. Fiskeren var en omtenksom kar. Han skjønte at marmennellen ikke trivdes på land. Marmennellen var naken, og ute var det ruskevær og kaldt. Derfor fant fiskeren fram et par utslitte bukser og dro dem på marmennellen før han bar ham ned i båten. Buksene var naturligvis alt for store og lange til den vesle skrotten, men det fikk våge seg. Deretter rodde de ut på sjøen dit fiskeren hadde tatt marmennellen opp. Her hoppet marmennellen over bord, og vekk var han. Men etter den dagen hadde mannen støtt fiskerlykke, og folk mente det var marmennellen som hjalp ham.

Så hendte det seg noen år senere at det lå flere fartøyer ute på banken. Det var fint vær og fisken bet godt. Da hørte fiskeren en stemme som ropte til ham og sa: ”Det kvitnar om land, det svartnar i hav, far heimat du mann som langbuksa gav”.

Det var marmennellen som varslet om at snart kom uværet og at underdønningen alt brøt mot skjærene. Fiskeren fikk sagt fra til de andre, og de dro mot land. Ikke før var de kommet til båtstøene, før været kom som sluppet ut av en sekk. Det var marmennellen som varslet sin gavmilde vert om farene. Hadde han ikke gjort det, ville neppe noen berget livet.

Marmennellen hørte ikke med til gudenes stolte familie. Han var en hverdagsmann, liten og uanselig, men det var som om han hadde grodd ut av naturen langs kysten vår. Han var sterk på tross av at han var liten, og han var snill mot dem som var hyggelig med ham. Han kjente sjøen og strendene og trivdes der. Det er lenge siden noen har sett en marmennell nå til dags, så froskemennene får overta hans oppgaver.”

 

PrintSkriv ut    Open PDFÅpne PDF    EmailTips en venn
 

Bli medlemsklubb!

Nyhetsbrev

Finn klubben for deg!

Finn kurset for deg!

E-læringskurs

Mista dykkesertifikatet?

 
Sist oppdatert
29.03.17 10:29
28.03.17 14:19
27.03.17 10:52
23.03.17 09:52
23.03.17 09:29
21.03.17 16:09
20.03.17 14:56
20.03.17 10:43
17.03.17 11:01
15.03.17 13:42