Jeg lærte ufattelig mye gjennom årets Kule Jenter prosjekt. Totalt var vi seks som tok M1-instruktør, fem som tok M2-kurs og tre som tok fridykkerinstruktør-kurs. Dette prosjektet er noe av det mest spennende, morsomste og mest engasjerende jeg har vært med på – tusen takk!
Jeg husker den første samlingen veldig godt, fordi jeg var nervøs. Hvem var alle disse menneskene, og hvorfor var vi samlet her, egentlig? Hvem hadde invitert en haug med unge jenter til Ålesund for å dykke og for å lære bort dykking? Disse folka må være helt gærne og hvordan ble de det, tenkte jeg i løpet av den første timen. Jeg opplevde det nemlig litt skummelt å komme til Ålesund første gang. Jeg kjente ikke så mange, og jeg var usikker på om jeg «var god nok» dykketeknisk, til å bli instruktør. I tillegg var jeg nå en del av et prosjekt som var mye større enn meg selv og oss som var der. Prosjektet Kule Jenter hadde et stort overordnet mål, nemlig: å få med flere jenter i klubbstyrer og som dykkerinstruktører rundt om i Norge. Jeg var overveldet og da jeg la meg første kvelden tenkte jeg «er jeg god nok til å være med her?».
Andre dagen satt vi i og pratet om målet med prosjektet og hvorfor det var viktig å engasjere og utdanne flere unge og i denne omgangen jenter i dykking. Denne praten fikk meg tilbake i kurs. Jeg bestemte meg for å stole på prosessen og håpte at «gærningene» som hadde godkjent søknaden min visste hva de drev med.
Tiden viste at de var ikke så gærne. Det var et godt team av organisatorer, M3 dykkerinstruktører, logistikkansvarlige og andre engasjerte dykkere. De var godt forberedt og sabla flinke! Okey, et par av dem kunne kanskje øvd seg på å legge mer realistiske tidsplaner, men vi skulle gjennom så mye at de hadde fått en vanskelig oppgave.
Det var et varierende opplegg, der det var fokus både på å bli kjent med hverandre og forbedre våre dykkerkunnskaper og egenskaper. Den første samlingen handlet om å bli kjent med hverandre, oppleve dykkerglede sammen og dele erfaringer. Den andre samlingen var nettverkssamlingen for kvinner i Oslo, og ikke før i ettertid skjønte jeg hvorfor det var en viktig del. Vi ble kjent med dykkere fra hele Norge som delte sine erfaringer, prestasjoner og vi fikk diskutert masse om mange temaer knyttet dykking, identitet og fellesskap. Jeg likte veldig godt at det var to samlinger før selve instruktørutdannelsen startet, fordi det gav meg tid til å bli godt kjent med NDF som organisasjon, de andre jentene og gleden over dykkerfellesskapet.
De to siste samlingene var tettpakka med presentasjoner, øvinger over og under vann, både i basseng og i sjøen. Vi møttes igjen i Ålesund og dykket både torsdag, fredag og lørdag.
Vi hadde mange runder der vi viste fram øvelser til «studenter» under vann, presentere teori og siste dagen var jeg dykkerleder i et realistisk rollespill med en savnet dykker situasjon – det var utrolig lærerikt! M3 instruktørene som deltok var utrolig kunnskapsrike, flinke formidlere, flotte forbilder og nå vil jeg faktisk kalle dem gode venner.
Selv om det startet som en noe overveldende opplevelse, har jeg lært utrolig mye og hatt det veldig gøy. Fra samtaler på flyet med jentene, til hoderisting og ventiler opp ned under vann har jeg smilt (og fått vann i maska) og kost meg. Hele prosjektet har vært utrolig lærerikt og noe jeg alltid vil huske. Tusen, tusen takk til alle involverte og som har fått dette til å skje! Jeg håper flere vil få muligheten i fremtiden.
