I Norge har vi allemannsretten, et konsept som er veldig unikt i internasjonal sammenheng. Den beskytter nordmenns rett til å bruke naturen på tross av private eierforhold og restriksjoner. Dessverre ser vi at rettigheten stadig er under angrep. Dette gjelder spesielt i strandsonen, som er ekstra viktig for dykkerne. 

Det er veldig begrenset med tilgang til sjøen i mange områder. Private utbyggere som tar seg til rette, kombinert med lokale politikere som kanskje ikke kjenner reglene godt nok eller bare ikke ønsker å være «vanskelige», gjør at retten uthules mer og mer for hvert år. 

Allemannsrett for dykkere

For oss som dykker, er allemannsretten noe som jevnlig diskuteres. For oss er det helt essensielt å skille mellom utmark og innmark. Men det viktigste av alt er å vite at allemannsretten ikke bare er en rett vi har, men det er også en plikt

Vi har plikt til å ta vare på naturen vi oppholder oss i, med hensyn til både natur og mennesker, men også til evt. grunneiere. Det å opptrå varsomt slik at din rett ikke kommer i veien for annens rett, og at vi forstår forskjell på innmark og utmark er første bud. Om vi ikke gjør ting riktig, kan allemannsretten forsvinne for oss. Allemannsretten er allerede under angrep mange steder i landet, og dersom vi som dykkere ikke også overholder våre plikter til å holde naturen ren og uskadet, så blir det vanskeligere og vanskeligere å forsvare retten.

Dykkerens rett:

Det er flere elementer som gjør at strandsonen er spesielt truet. En av hovedgrunnene er selvsagt at dette er områdearea som er særdeles attraktivt for utbyggere. Dette ser man spesielt i sentrale områder. Rundt indre Oslofjord så er det generelt i området 19% til 30% av strandsonen som er tilgjengelig for allmennheten. Byggeforbudet i strandsonen ble innført i 1954. På tross av dette var det i 2021 like under 600 000 bygninger i strandsonen i Norge.

Som nevnt ovenfor så er det kun innenfor utmark hvor allemannsretten gjelder. Dessverre er det ikke alltid åpenbart hva som er utmark og hva som er innmark, og det er heller ingen kart eller kommuneplaner eller lignende som man enkelt kan slå opp dette i. Kort oppsummert, så er alt som ikke er innmark, utmark. Dermedsom må man bare tolke hva som er innmark, og så trekke sine konklusjoner. Innmark er slikt som gårdsplass, hustomt, dyrket mark og kulturbeite. I tillegg så er det en mer vag definisjon som sier at områder hvor det vil være utilbørlig fortrengsel for eier regnes det som innmark. Hva som er utilbørlig fortrengsel, må man rett og slett bare føle seg frem til. 

Dersom man ønsker en endelig avklaring på hvorvidt en tomt er utmark eller innmark, er dette noe man kan henvende seg til kommunen om. Kommunen vil da ha plikt til å redegjøre dette. Et slikt vedtak kan ankes til tingretten dersom man er uenig i utfallet. En slik sak som gjaldt kyststien på Nesodden gikk helt til høyesterett, hvor spørsmålet var den stien man ser på bildet nedenfor. Som man ser går denne stien midt mellom eiendommens hovedhus og deres anneks og brygge ved vannet. Likevel endte Høyesterett opp med å konkludere at denne stien var utmark, og en stor betydning for det utfallet var strandsonens unikhet, og at eiere av tomter i dette området må tåle å få allmennheten tettere inn på seg enn mange andre. 

Ett viktig element å huske når det gjelder henvendelser til kommunen, er at kommunen ikke bare har plikt til å redegjøre status på eiendommen. De har også en plikt til å håndheve loven dersom konklusjonen er at ulovlighet har blitt gjort.  

Brygger er ett av områdene hvor eierskapet til bryggen er relevant. For offentlige brygger så kan man generelt både dykke og legge til båt for kortere perioder. Når det gjelder private brygger, så er dette noe friluftsloven uttrykkelig uttaler seg om, og sier at private brygger ikke kan benyttes uten samtykke fra eieren eller brukeren. Med andre ord, dersom mandu ønsker å benytte en privat brygge i slik sammenheng så må man definitivt ta en hyggelig prat med de som eier bryggen. 

Når det gjelder fortøyninger som ligger i utmark og ikke utgjør brygge, slik som ringer og bolter, så må man også ha eierens samtykke, men eieren kan ikke nekte samtykke her uten å ha saklig grunnlag.  

Når det gjelder ved strand og i sjøen der hvor det er utmark, så trenger man ikke noe samtykke fra eieren, så lenge dette kan skje uten utilbørlig trengsel for andre. Som nevnt tidligere må man rett og slett bare vurdere dette på egenhånd Hvis man er i tvil, så snakk med eieren! 

Når det gjelder adkomst til områder hvor allemannsretten gjelder, så skal allmennheten generelt ha rett til å ferdes, så lenge det gjøres hensynsfullt og varsomt. Dette betyr at dersom man skader eller forsøpler i slike områder, kan man fort holdes erstatningsansvarlig, selv om man hadde lov til å være der.  

Tomteeier har generelt ikke lov til å stenge eller vanskeliggjøre ferdsel til områder som er beskyttet av allemannsretten. Det er heller ikke lov å sette opp skilter som «oppmuntrer» allmennheten til å ikke benytte området, med mindre man har særskilt lovhjemmel for å gjøre det.  

I enkelte situasjoner kan tomteeier ha rett til å ta betalt for slik bruk av eiendommen. Loven sier at man i slikt tilfelle kan kreve en rimelig avgift og rettspraksis har sagt at dette må være en avgift som er proporsjonal til det som er utviklet til fordel for friluftsfolket. I senere år har det versert en større sak om dette rundt Scandic sitt hotell på Nordkapp, og måten de praktiserer dette på. Scandic har så langt tapt saken, og må finne seg i at parkeringsplassene kan benyttes av folk som bare skal ut på platået også, uten å være kunder av Scandics fasiliteter. Avgiftsnivået er per dags dato ikke endelig avklart. Loven sier at avgiften må være proporsjonal, men så langt har staten konkludert med at de ikke har myndighet til å bestemme hva som er proporsjonalt. Dette medfører i praksis at Scandic ensidig har kunnet sette nivået til hva de vil.  

Hva bør dykkemiljøet gjøre?

Det aller viktigste er at dykkemiljøet engasjerer seg i lokal politikk. De store avgjørelsene som påvirker strandsonen tas av lokalpolitikere, og det er ikke alltid kompetansen er på høyt nivå. Og villigheten til å ta konflikter med ressurssterke utbyggere og eiere er kanskje heller ikke alltid på topp.  

Første steg bør være å følge med på endringer av planer. Innsigelser mot inngrep i allemannsretten kan i utgangspunktet kun gjøres når det fremmes nye planer. Dersom er det særdeles viktig at dykkeklubber følger med på hva som skjer i sitt lokalmiljø.  

I tilfeller hvor det ikke er snakk om nye eller endrede planer, men hvor kommunen gir dispensasjon fra reglene, så kan dette kun påklages etter at vedtaket er gjort. Man kan altså ikke komme med innsigelser underveis.  

På daglig basis synes vi også dykkere burde oppfordres til å følge med på vanlige dykkesteder. Står det skilter om privat eiendom på områder som synes være omfattet av allemannsretten? Ta bilder, noter lokasjon og send henvendelse til kommunen. Som nevnt tidligere – kommunen har en plikt til å ta stilling til dette.  

Vit din rett, kjenn din plikt

Samtidig er det viktig å huske at med retten følger også en plikt. Vit din rett, kjenn din plikt er et godt råd for alle og enhver. Mange steder hvor allemannsretten praktiseres så resulterer dette i store ødeleggelser, forsøpling og lignende. Det er viktig at vi som dykkere behandler naturen med den respekt som den fortjener. Husk også å møte personer, både eiere og andre, med respekt og folkeskikk. Man kommer veldig ofte lengre med en hyggelig prat enn en trussel om rettigheter.

Lurer du på noe?

Ta kontakt med den ansvarlige for temaet i administrasjonen. 

Carina Fossen Haugeto
Carina Fossen Haugeto
Administrasjonsmedarbeider

E-post: carina.haugeto@nif.idrett.no

Ansvarsområder: Ungdomsprosjekter, friluftsliv og sertifikater.

Nippon gases Hold norge rent Nordic Choice Hotels Sparebankstiftelsen DNB MARFO Handelens Miljøfond